Jeg husker å ha lest en gang at noen bruker språk til å skjule det man tenker. Min erfaring, derimot, er at det er atskillig flere som bruker språk i stedet for å tenke.
En forretningsmanns tale bør styres av færre og enklere regler enn for alle andre menneskelige funksjoner. De er:
Sørg for å ha noe å si.
Si det.
Slutt å snakke.
Når forretningsmannen sier noe før han vet hva han vil si og fortsetter å snakke etter at det er sagt, ender han enten i søksmål eller på fattighuset. Det første er ofte snarveien til det andre. Jeg driver en juridisk avdeling. Det koster mye penger, men det er for å slippe å gå til rettssak.
Når du besøker ei jente eller snakker med venner etter en middag, er det greit å føre en samtale som under en søndagskoleutflukt, der dere stopper underveis for å plukke blomster. Men på kontoret bør det være kortest mulig avstand mellom punktum i setningene dine. Dropp introduksjonen og ordflommen, og stopp før du kommer til "for det andre". Det er de korte prekenene som når syndere, og diakoner tror ikke at de trenger lange prekener selv. Gi dårer det første ordet, og kvinner det siste. Kjøttet ligger alltid mellom hamburgerbrødene. Litt dressing på begge sider skader heller ikke, hvis det tilberedes for en som liker dressing.
Husk også at det er enklere å se klok ut enn å snakke klokt. Si mindre enn den andre, og lytt mer enn du snakker. Når du lytter, avslører du nemlig ikke noe om deg selv og du smigrer den som gjør det. Gi de fleste menn en god lytter og de fleste kvinner nok skrivepapir, så forteller de alt de vet. Penger snakker – men bare hvis den som eier dem har en løs tunge. Da er også kommentarene alltid krenkende. Fattigdom snakker også, men ingen vil høre hva den har å si.