To say that I was compelled by Parasite from start to finish is an understatement; its filming style with tracking shots are enthralling. Having watched several Korean films during the London Korean Film Festival, I was familiar with the usual genres employed in such films but Parasite seemed to defy them all! Parasite is comedic, in a quirky way, it is also a thriller, straddles class divisions and also depicts a family tale amongst other genres and is therefore likely to appeal to all ages.

Parasite truly deserves to be watched in a cinema to appreciate its nuances and the stylish cinematography. As a summary, to avoid spoilers, Parasite tells the tale of the interaction between the Park family and the Kim’s, an unemployed family, whose contrasting worlds collide with long lasting consequences.

[...]Bong Joon-Ho manages to pique the audience’s interest with brightly lit shots coupled with the effective use of indoor space, and it is surprising to realise, after the film’s 2 hour 12 minute length, that most of the scenes occur within the Park family’s home. The mundane elements of domesticity are displayed with an intriguing perspective showcasing Bong Joon-Ho’s flair. It is a slow burner but you will revel in its beauty and ingenuity as Parasite convinces that it operates solely on one level but it is in fact multi-layered and depicts social realism with empathy and pathos.

The cast are beguiling to watch, every facial movement and action is accentuated, even the mere act of walking up or down stairs can convey hidden meaning, which the camera fragments. Levels of unease are also created by virtue of that effective use of space with unusual camera angles and dramatic weather conditions ratcheting up that sensation. There is a surreal nature to Parasite, which its score emphasises, and furthermore the film adopts elements of the absurd devised in such an ingenious way which is truly cinematic magic. Parasite’s apparent eeriness will certainly keep you riveted and would not feel alien to the Twilight Zone school of filmmaking.

The actors are very impressive and add breadth to their roles creating relatability whilst seeming effortlessly cool. When Ki-Woo and Ki-Jeong Kim were working within the Park family home as private tutors they certainly epitomised this level of nonchalant, understated authority creating an aura of mysticism with the unspoken, almost mythical, tutoring techniques employed. Quite simply, the actors Park So-Dam and Choi Woo-Sik, as Ki-Woo and Ki-Jeong, are compelling to watch in the different directions that Parasite follows and they carry these performances seamlessly thereby inviting the audience to be on their side.

[...]Parasite is a remarkable piece of extremely skilful filmmaking, it is simply a must see film, and so I am looking forward to re-watching the film on its UK general release date.

Trengte vi en nyinnspilling av «Tre nøtter til Askepott»? Mange har jo sterke nostalgiske følelser for den tsjekkoslovakiske originalfilmen fra 1973, som NRK har vist hver julaften siden 1990-tallet.

Våre hjerter smelter fremdeles ved synet av Libuse Safránková som Askepott og Pavel Trávnícek som den kjekke prinsen, og – ikke minst – lyden av legendariske Knut Risans myndige fortellerstemme.

Så hvorfor lage en ny versjon? Svaret er at markedet (publikum) åpenbart vil ha det. Da Nils Gaup lagde en pen og pyntelig nyinnspilling av «Reisen til julestjernen» i 2012, gikk hele 462.000 på kino for å se den. «Tre nøtter til Askepott» har potensialet til å overgå dette. Dette er en nemlig en susende godt fortalt eventyrhistorie, der alle de klassiske elementene er på plass, pluss storslagne bilder av norsk fjellandskap i sin fineste vinterskrud. Og best av alt – Astrid S er bare helt prinsesse i hovedrollen! [...] Hun er selvsagt kjent som en av landets mest habile popstjerner, men har hun også et talent som skuespiller? Etter å ha sett denne filmen, er svaret så avgjort «ja».

Hun har den nødvendige auraen og «it-faktoren» og føyer seg lett inn i rekken av klassiske eventyrfigurer med prinsessestatus som en mulig fremtidsvisjon. [...]

Og bare vent til du får se Ellen Dorrit Petersen som stemora! Ja, vi har sett flere slemme stemødre på film, en slitsom og urettferdig klisjé for virkelighetens stemødre.

Petersen går imidlertid inn i rollen med et infernalsk uttrykk, godt hjulpet av sminkør og hårdesigner Asta Hafthorsdottir og kostymedesigner Flore Vauville. Hun kan skremme vettet av de minste med sitt fryktinngytende utseende og iskalde stemmeleie.[...]
Filmen er regissert av Cecilie A. Mosli, kanskje mest kjent som skuespiller fra filmer som «Naboer», «Orps», «Skjult» og «Kompani Orheim». Hun har imidlertid også vist seg som en kapabel regissør av episoder av «Mammon», «Frikjent», «Heimebane» og «Grey’s Anatomy».
Hennes første spillefilm er feiende flott, med en tydelig sjangerforståelse, et gjennomført stilistisk uttrykk og en stødig fremdrift (og her må klipperne Perry Eriksen og Jens Christian Fodstad nevnes).

Man kan mistenke at ett av filmens mål er å gi publikum assosiasjoner til «Frost», og den treffer i så fall godt på referansene, både i skala, utseende og fortellerteknikk. Spenningsmomentet er kanskje ikke det store, for alle vet jo hvordan dette skal gå, men underholdningsmomentene er mange.
Det er derfor rimelig å anta at dette blir en av vinterens største kinosuksesser!

Robocop (Paul Verhoeven, 1987) se ha convertido en un auténtico clásico de culto, a pesar de que, en su momento, nadie apostó por el guión escrito por Edward Neumeier y Michael Miner. Se paseó de productora en productora sin despertar el mínimo interés; nadie encontraba la gracia en una historia en apariencia ridícula, pero que escondía en su interior toneladas de crítica descarnada hacia el sistema neoliberal imperante en la era Reagan. Tuvo que ser otro amigo de polémicas el que llevara a la pantalla el ácido relato en 1987; Paul Verhoeven construía una película repleta de ultraviolencia explícita, espejo de una sociedad decadente en manos de ejecutivos sin escrúpulos. Por supuesto, con poco que se compare el resultado de Robocop con el Batman crepuscular de El retorno del Caballero Oscuro, los puntos en común de ambos universos son evidentes. El humor negro, el contexto del futuro cercano convertido en una especie de jungla urbana, las guerras de bandas y el uso demencial de los medios de comunicación y la publicidad, integrados como parte esencial del relato, hacen sospechar que Neumeier y Miner se habían empapado bien de la obra de Miller.

El éxito de Robocop propició la aparición de la consabida secuela. Para la ocasión, los productores decidieron acudir al barro primordial en el que se gestó la base de la primera parte, y contrataron a Frank Miller como guionista de Robocop 2 (Irvin Kershner, 1990). Si había alguien conectado a este relato ciberpunk y sus connotaciones críticas, era el tipo que impresionó al mundo con las mismas armas que los responsables de la franquicia querían explotar.

Pronto empezaron los problemas. Verhoeven queda fuera del proyecto, aunque los fans de la franquicia aplauden la llegada de Irvin Kershner (director de El Imperio Contraataca) como director de la secuela. Al leer el guión propuesto por Miller, tanto Kersner como los productores declararon que lo que Miller había escrito era imposible de filmar. El libreto sufre una reescritura por parte de Walon Green, mutilando las ideas de Miller. La película resultó un fracaso comercial en su estreno cinematográfico, pero el mercado del vídeo casero salvó los muebles, e incluso animó a la productora a la realización de una nueva secuela.